Noen historier fra søndagsskolen gir ny mening når man leser de som voksen. Ta for eksempel historien om da Jesus stilnet stormen. Vi leser at bølgene ble større og større, og at disiplene etterhvert kjente på frykt for utfallet. Mange av disiplene var jo sjøvante fiskere, så jeg kan tenke meg at bølgene måtte være ganske store før de ble grepet av redselen.
Den store kontrasten i teksten er at Jesus sov mens alt dette foregikk. Snakk om godt sovehjerte! Disiplene skjønte ikke hvordan han bare kunne ligge der, når de var i ferd med å synke?
Jesus talte til bølgene, og det ble helt stille. På Hans ord ble alt stille.
Noen ganger kan vi kjenne at ting stormer litt når det skjer endringer i liv og i tjeneste. Sykdom eller andre tap kan gi en følelse av et stormfullt liv og en sovende Jesus. Gud har ikke lovet oss et liv uten storm, men han holder oss midt i orkanens øye. Slik som disiplene løp til Jesus for hjelp, kan vi også få komme til Han. Han som sa: Jeg er med dere alle dager, sier også: Rop på meg, og jeg vil svare deg.
Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før disiplene ropte på Jesus etter hjelp, men hvor ofte er det ikke vi prøver å fikse ting selv, før vi forstyrrer Han? Jeg øver meg på å søke Han først av alt, Han som vet hva som er til det beste for meg.
Husk at du ikke er kalt til å gå gjennom livet eller tjenesten alene, men i fellesskap. Jeg er glad for at jeg har fått erfare en Gud som er med gjennom vanskeligheter, frykt og usikkerhet. En som heier på oss, og som bærer oss.
Teamleder trosopplæring