
Jeg står på flyplassen og ventetiden har gått bra. Men når hun i skranken kommer bort til oss og henger en mappe rundt halsen på barnet jeg har med meg, da kjenner jeg at tårene presser på. Jeg klemmer barnet inntil meg og ingenting i meg vil slippe taket.
Hun skal reise alene. Og mappen hun har rundt halsen forteller ansatte og passasjerer at barnet er alene. Når barnet er på vei inn i flyet så renner tårene og jeg må bruke noen minutter på å hente meg inn. Det er vondt å sende avgårde noen man er glad i. Men det hadde vært mindre vondt om hun ikke reiste alene!
I vår Barnekirke skal ingen barn reise alene. Basta bom.
Hva gjør vi for at det skal bli en realitet?
Vi bærer setningen som en verdi og et mål vi jobber mot.
Vi spør oss hele tiden etter hvordan vi kan styrke relasjoner i alt vi planlegger. Og vi utfordrer alle på å gjøre plass til en ekstra. Hele tiden.
Vi hilser på barna når de kommer, har øyekontakt og er nysgjerrige på hvem de og hva de er opptatt av. Vi ber for dem. Vi henger ingen mapper eller lapper på barna som beskriver dem. Vi tåler hverandre og finner måter å nå inn til hverandre på.
Her hos oss skal ingen reise alene.